Kommunikasjon på nett

Kommunikasjon på nett har blitt dagligdags i Norge i det som etterhvert har blitt et slags datasamfunn. Kommunikasjon på nettet er raskt og enkelt. Det er mindre personlig enn å ringe og raskere enn å sende tekstmeldinger. Man kan sitte hjemme i sin egen stue, og trenger med andre ord ikke dra ut å møte personen for å «slå av en prat.» Facebook har blitt veldig vanlig blant folk flest de siste årene. Her kan man få et innblikk i andres liv ved å se på bilder og utveksle kommentarer eller gjøre avtaler med hverandre. Mange bruker MSN, som gjør det enkelt å småprate med personer som bor avsidesliggende til. Man kan praktisk talt kommunisere med personer på den andre siden av jordkloden, og internett har på mange måter bidratt til en større globalisering enn før. Disse elektroniske hjelpemidlene gjør det enklere å ta del i andres liv, og det er ikke lenger nødvendig å møte hverandre personlig for å høre siste nytt.
Mange velger å blogge om livene sine. En blogg er en slags elektronisk dagbok, som ikke lenger er privat, men tilgjengelig for alle å lese, og dermed få et innblikk i livet ditt. Elektronisk kommunikasjon har eksplodert de siste årene. Når mange nok benytter seg av det, skjer det en slags kjedereaksjon. Man gjør som vennene sine, og finner ut at det kanskje er lettere og mer funksjonelt enn før. Mange følger med flertallet, og idag er det uvanlig at en ungdom verken har en facebook-konto, er medlem av twitter eller skriver blogg.

Det er klart at en slik forandring har mange fordeler. Kommunikasjon er rett og slett lettere enn før. Det er også flere ulemper som er verdt å ta opp. Internett har etterhvert blitt en arena for mobbing. Det er lettere å skrive noe over internett enn å si det personlig ansikt til ansikt. Mange ungdommer tilbringer flerfoldige timer på arenaer som facebook og twitter hver eneste dag. Er det riktig å si at man er sosial når man sitter foran datamaskinen og skriver? Man får ihvertfall ikke de samme opplevelsene av en samtale, man mister de fleste fordelene med personlig interaksjon, som f.eks ironi, ansiktuttrykk og følelser. De som tilbringer såpass mye tid på facebook eller andre sosiale arenaer på internett burde kanskje tenke på å komme seg ut i den virkelige verden, og ha en god, gammeldags samtale. 

1984 - En Science-Fiction Roman

Jeg har lest romanen 1984 av George Orwell. Boken ble utgitt i 1949, og er ment som en science-fiction roman. Den gang var 1984 langt frem i tiden, og midt oppe i den kalde krigen, var det som er skildret i boken ikke direkte urealistisk.1984 ligger ganske langt inn i fortiden den dag idag, faktisk før jeg ble født, og er jeg før jeg begynte å lese boken, lurte jeg på om det egentlig kunne kalles en science-fiction roman. Etter å ha lest romanen ferdig, mener jeg at temaet i boken er aktuelt, om enn ikke i like stor grad som under den kalde krigen. Selv om tittelen og handlingen i boken er satt til 1984, er det fortsatt mulig, selv for oss, å forestille seg at det skjer i framtiden.

1984 handler om hvordan pillarene og klassene i samfunnet totalt bryter sammen. Følelser og menneskelige handlinger er forbudt, og med nymotens teknologi blir befolkningen konstant overvåket med kameraer og mikrofoner. «Tankepolitiet» er lovens lange arm, og er med på å forhindre at noen har selvstendige tanker. De er praktisk talt inne i hodet på deg. «Fredsministeriet» står for krig. De som ikke lystrer og lærer å tenke selvstendig, å føle, blir sendt til «Kjærlighetsministeriet,» der de blir torturert og sultet til de blir følelsesløse og kalde. «Sannhetsministeriet» driver med propaganda og omskrivning. Her blir historien omskrevet, glemt og slettet. Selve språket i samfunnet er endret til et punkt der følelser, synonymer og beskrivende ord er utelatt, «Nytale.»

 Et samfunn fylt av propaganda og overvåkning gjør at menneskene har mistet sin frie vilje, sin menneskelighet. De er kun dukker som blir styrt av den ypperste leder «Storebror,» en person som fremstår som en sterk, selvsikker leder, men som egentlig er en personifisering av den styrende eliten på toppen av samfunnet. 

Vi følger Winston, en innbygger i dette følelsesløse samfunnet. Vendepunktet kommer da han bryter med mønsteret. Han begynner å skrive en dagbok, noe som er strengt ulovlig. Alt som blir skrevet skal ifølge loven brennes når man er ferdig med det. Han er rundt 40 år, men kan nesten ikke huske noe av sin barndom, før lengre ut i boken, da følelsene strømmer tilbake, og han begynner å leve som et menneske igjen. Han finner ut at det finnes en motstandsgruppe, med en leder ved navn Goldstein, og han ønsker å gjøre alt han kan for å avskaffe de som sitter med makten. Hans søken etter følelser gjør at han treffer en ung dame ved navn Julia, som også viser seg å være motstander av regimet. De innleder et risikabelt, hemmelig forhold, og de vet begge at det når som helst kan ende med tortur og død.

George Orwell skriver på en måte som er veldig beskrivende og informerende. Følelser, Syns- og sanseintrykk er veldig godt beskrevet synes jeg. Et eksempel som med tiden har blitt ganske kjent, og som på en god måte beskriver handlingen i romanen er: «Storebror ser deg.» Så kort og konsist, men likevel så utdypende og følelsesladd. Gjennom Winston og Julia får vi en nervepirrende spenning og en frykt for å kunne bli oppdaget hvert øyeblikk, farene er aldri langt unna. På denne måten finner de kreative og smarte måter å unngå kameraene på. 

Et viktig aspekt i romanen er krig. Winston bor i staten som kalles Oceania, satt sammen av dagens Storbritannia, Amerika og deler av Afrika. I tillegg finnes det kun to andre stater, Eurasia og Østasia. Disse tre statene er konstant i krig med hverandre, og alle tre har lignende regimer. Partiet i samfunnet får det til å fremstå som om de forsøker å stoppe krigen, men en konstant krig er faktisk nødvendig for å opprettholde regimet og storebror. Man ser at Orwell har tatt mange eksempler fra virkelige hendelser som skjedde i forkant av 2.verdenskrig, noe man også ser i hans andre kjente verk «Animal Farm.» 

Selv om 1984 er mange år tilbake i tid, fungerer George Orwells roman utmerket som science-fiction. Han forteller på en spennende og interessant måte, og tar opp viktige temaer som også er svært aktuelle den dag i dag. Etter å ha lest boken satt jeg igjen med en følelse av takknemlighet for at vi fortsatt lever i en fri verden, der vi har rett til å si og føle det vi mener, og jeg tror at det er mange som tar det for gitt. Jeg vil anbefale 1984 til de som er ute etter spenning, og science fiction. Boken passer best for voksne. Jeg har lært mye av å lese boken, for eksempel en god del om internasjonale forhold, hvordan propaganda endrer samfunnet og hvordan et overvåkningsamfunn vil utspille seg.

Children's Prison

Jeg har valgt musikkvideoen til sangen «Children's Prison» av duoen Boards of Canada. Regissøren av filmen er ukjent. Boards of Canada kan kategoriseres som Ambient eller Downbeat, en elektronisk musikksjanger som egentlig har lite med dansemusikk å gjøre. De to brødrene oppnår har en helt unik lyd i sangene sine, som oppnås ved å bruke analogt musikkutstyr, blande lyder fra forskjellige instrumenter og lyder og stemmer fra gamle filmer og TV-serier. Mange føler at Boards of Canada sin musikk fremkaller minner og nostalgi, på grunn av det varme, retro-aktige lydbildet.

Children's Prison fremkaller også følelser og minner fra min barndom. Videoen gir synsinttrykk, blant annet gjennom farger og skrift, som er typisk for 70- og 80-tallet og kombinert med den unike musikken, får til og med jeg, som er født på 90-tallet følelser og minner fra barndommen.

Jeg mener at musikkvideoen forsøker å fremheve hvordan vi som barn alltid blir styrt av voksne. Og den spenningen og uvitenheten man har som barn, uskyldigheten. Man blir fortalt hva som er rett og galt, hva man skal og ikke skal gjøre, og litt etter litt blir man formet av sine foreldre. Jeg føler at man ser ting gjennom et barns øyne. I starten får man en rekke setninger som barn ofte får høre f.eks «Do not cross the street alone,» og «You're still too little.» Man får flere symboler på at man ser gjennom et barns synsvinkel. Vi ser blant annet en hammer som dommere bruker, som slår opp og ned, samtidig som det dukker opp ord som «no,» «never» og «do not» ved siden av.

Andre setninger som dukker opp er: «This is our secret hideout,» «Child Power,» «The kids shall overcome,» og «Don't let them catch you.» Dette er typiske ting som kun barn vil si. I filmen ser vi også med jevne mellomrom en slags regnbue som i farge og form minner veldig om 70- og 80-tallet, og de generelle lyse og glade fargene bidrar til en lystbetont stemning.

Spenningen og frykten vi har som barn kommer også frem i videoen. Plutselig dukker det opp flere «skumle» spøkelser, samtidig som det ved siden av står «Don't let them catch you!» «watch out!!» og «They'll bleed you dry!»

Videoen viser også ting som er nært tilknyttet til barndommen, som for eksempel tall som glir over skjermen og regning: 2+2=22. Gjennom hele videoen ser vi små snutter eller bilder av barn.
Helt til sist i videoen zoomes det inn på en liten jente og hodet hennes, for kanskje å vise at alt det som nettopp er vist foregår inne i hodet på barn. 

Musikken passer veldig bra til musikkvideoen. Den har en slags barnslig og lystbetont lydbilde som hjelper til å fremheve det visuelle. I tillegg kan man høre en lydsnutt fra et barn som sier: «I guess I'm going out,» noe som kanskje ofte blir sagt av barn.

Jeg valgte denne musikkvideoen fordi den fremkaller mange gode følelser for meg, og jeg liker det visuelle i videoen. Boards of Canada er også en gruppe jeg liker veldig godt.

Fotografi

Jeg har holdt på med fotografi i to år, og er til tider veldig interessert i både lys og bilde. Jeg liker å ta bilder fordi et godt bilde kan gjengi en opplevelse, en følelse eller et spesielt humør. Farger, kontraster og lys kan hjelpe til med å fremheve eller utdype noe viktig eller personlig i bildet, og når man blir ordentlig flink, kan man gjengi en enda mer personlig historie i bildet. Når jeg tar bilder, kopierer jeg egentlig et lite utsnitt av naturen, jeg overfører det til et mer hendig digitalt format, noe som kan være utrolig spennende og interessant, med tanke på hvor spektakulær naturen er. For det er viktig å vite at selv den beste fotograf kun gjengir et ørlite fragment av naturen når han tar bilder, og i forhold til å oppleve naturen med egne øyne, vil selv det beste bildet under perfekte lysforhold virke amatørmessig. Jeg synes dette er viktig å husker på når man tar bilder. Likevel fungerer fotografier utmerket til å gjengi noe man har sett eller opplevd, og fremkalle følelser.

Bildet over er et fotografi av en rose i hagen min. Min kommentar til bildet er at til og med roser har skarpe torner, og om man ikke er forsiktig kan man stikke seg, en slags metafor til det virkelige liv.